Fredag kveld måtte jeg forsikre meg om at alle mine var ok. Det var de heldigvis, men noen hadde vært litt nære. En venn av familien jobber på Stortinget – han hadde heldigvis ferie, ei venninne hadde passert regjeringskvartalet under en time før det sprengtes, og bror hadde passert Utøya og møtt alt av utrykningskjøretøy som var på vei dit. De var nære, men aldri i fare.
Da jeg våkna lørdag morgen og så hvor mange som var drept, ble jeg helt lamslått. Fortsatt blir jeg kald inni meg av å tenke på det. Heldigvis gikk tallet noe ned litt seinere, men allikevel… Seinere på lørdagen var vi i byen og tente lys. Og det var godt. Det var en stille og sorgtung stemning rundt oss. En dame fra Røde Kors gikk rundt og spurte oss som var der om vi var personlig berørt. Heldigvis kunne vi svare nei på det, men rundt oss sto og satt det flere som holdt rundt hverandre og gråt. Det var sterkt. Og så sto det to middelaldrende menn og diskuterte høylytt om alt som hadde skjedd. Det synes jeg var upassende.
Dagene etter eksplosjonen og Utøyatragedien var grusomme. Jeg sugde til meg alt av informasjon, så alt av tvsendinger, pressebriefinger fra politiet, og leste alt jeg kom over av overlevelsehistorier på nett.
Mandagen etter sa det stopp. Jeg trodde jeg var kvalm og uvel på fredag, men det var bare forbokstaven av hva jeg var på mandag. Jeg har aldri grått så mye før. Ikke engang ved nære familiemedlemmers bortgang. Jeg måtte ta en pause fra all informasjonen og de gripende historiene. Det var for mitt eget beste, men jeg fikk også dårlig samvittighet for at jeg ikke fulgte med på alt. Selv om jeg visste at det bare er tull å tenke sånn. Det var jo svært lite jeg fikk gjort med situasjonen. Hodet mitt var kaos.
Samtidig begynte media å stille kritiske spørsmål til politiet. Jeg syntes det var for tidlig, og jeg syntes synd på politiet. De hadde mer enn nok allerede. Og de hadde gjort så godt de kunne der og da. Jeg synes fortsatt det er for tidlig å skulle «ta noen» for at helikopteret ikke var operativt, eller hvordan det var mulig at de tok så stor feil av antall døde, eller for at båten la ut fra feil kai. Jeg blir kvalm av sånt! Synes de kan skjerpe seg og la saken være det den er og ikke noe annet. Men jeg kan også godt skjønne at noen har behov for å vite…
Da statsministeren talte i minnegudstjenesten i Oslo Domkirke og navnga to av ofrene på Utøya gråt jeg så jeg hikstet. Dette var to av mange som han kjente eller visste om. Man skal være sterk for å klare det Jens gjorde både der, i timene rett etter, og i alle dagene etter. Jeg er glad for at det er Jens som er statsminister, han ble en trygg leder for landet mitt som jeg er så glad i.
Fortsatt leser jeg en del om det, spesielt vanskelig har det vært å lese om de minste barna som var på Utøya, og de åtte fra Trøndelag, og å lese nekrologer i avisa… Fortsatt sitter tårene løst. Det er vel bare sånn det må være.
For livet går videre, selv om ikke alt er som før.
H e g e K n i t s 