Element

Vi fikk ett nydelig bilde i bryllupsgave.
Ett litografi av Runi Langum som heter Element.

Bildet er lånt fra Fineart

Det er alltid spennende å få bilder og kunst. Vi har jo alle forskjellig smak, og det skal godt gjøre å treffe blink.
Det skjedde her. Traff midt i 10’ern i blinken for både meg og mannen!

Bildet fikk vi av min farmor som har vært på dementavdeling i mange år. Onkelen min har plukket det ut, og fått godkjenning av pappa. Verken farmor eller onkel kjenner meg noe godt. Farmor gjorde så klart, før ho blei ordentlig syk, men det er veldig lenge siden.
Onkel har jeg ikke hatt så mye kontakt med. Han har alltid bodd langt unna.
Stua trengte ett bilde. Vi har kikka mye etter ett passende ett helt siden vi flytta hit for to år siden, men ikke funnet noe som var «må ha».
Nå har vi bilde. Gitt av ei som ikke husker noen lenger, kjøpt av en som ikke kjenner meg. Det er ett bilde både jeg og mannen kunne ha plukket ut selv. Det minner meg om hytta til farmor. Om kraftig sjø og bølger og seilbåter. Det henger over sofaen vår og skaper ro og harmoni i stua. Utrolig at det går an å treffe sånn…

Onkel Ragnvald

Vi har hatt besøk av mamma i noen dager nå, og det har vært litt av en ferie!
Mamma er nemlig slektsforsker.
Ho har holdt på i mange år, og gjort noen små, og noen veldig store oppdagelser.
Ho har hatt noen mysterier å løse, noen lette, og noen veldig vanskelige.
Onkel Ragnvald var ett av de største og vanskeligste.

Mine oldeforeldre kom fra en bygd langt inne i Sognefjorden, og de hadde 12 unger. Min oldefar var ikke noe prakteksemplar, han var lat, arbeidssky og voldelig, og hadde ikke fast arbeid. Flere av ungene blei satt bort hos tanter og andre rundt i bygda for at de i det hele tatt skulle overleve. Alle i bygda visste hvor dårlig det sto til med familien, ungene måtte gå rundt til nabogårdene å tigge mat, og sko fikk de ikke lov å gå med før i september.
Det var elendigheta sjøl.

Onkel Ragnvald var mammas onkel, morfars bror, og det eneste slekta veit var at han blei født i 1918, at det feilte han noe, at han ikke hadde språk, at min oldemor måtte sende han av gårde til Trondheim, hvor han døde i ca 1937, at han ikke er konfirmert eller gravlagt i hjembygda, og at det at ho måtte sende han fra seg var hennes store sorg i livet. Ho ville derfor ikke prate om det, og det vil ikke søsknene til Ragnvald heller. Heller ikke den dag i dag. Det er nok for mange vonde minner fra barndommen som kommer tilbake, mamma er heller ikke sikker på hvor mye de faktisk veit, for det blei som sagt aldri prata om.

Mamma har helt siden ho starta med slektsforskning i 1994 prøvd å finne ut hva som skjedde med onkel Ragnvald.
Vi har vært på statsarkivet her i Trondheim før og lett etter han, resultatløst.
Men mamma forhørte seg litt rundt, og fikk navn på flere pleiehjem rundt om her i distriktet, det heteste tipset var Klæbu Pleiehjem -ett hjem for åndssvake.

Mandag var vi på Statsarkivet her i byen, leita i dødslistene fra 1936 og 1937 i en times tid, og fikk napp! Vi fant han! Gjett om vi jubla!
Død 25. juni 1937.
Dessverre sto ikke dødsårsaken.

Det sto heller ikke noe i listene om hvor han blei gravlagt, men vi tippa det var i Klæbu, så vi fant ut vi skulle kjøre en tur dit. Vi ville også prøve å finne Klæbu Pleiehjem.
På kommunehuset traff vi ei hyggelig dame, som fortalte oss hvor restene av pleiehjemmet var, at det var lagt ned i 1991, og tipsa oss om at historielaget i bygda kanskje visste mer.

Vi kjørte etter hennes anvisninger, og fant hjemmet. Eller… Restene av det…

Deretter kjørte vi til kirken, men det regna så voldsomt, og vi var uten regntøy, så vi orka ikke å gå ut.
Dette var altså nå på mandag.

Seinere på kvelden kom vi på at sambo har en kompis som jobber i en kirke her i byen, og vi spurte han om råd.
Dagen etter fikk vi en telefon fra han. Han hadde funnet ut så mye! Og mamma blei så glad! Og jeg og sambo også! Det var jo et kjempe eventyr, og det var så moro å være en del av det!

I kirkeboka sto det at dødsårsaken var lungebetennelse, og at han blei gravlagt den 30. juni 1937 på Klæbu kirkegård. Den samme dagen som vi hadde vært ved kirka, bare 71 år for seint…
Det sto også i kirkeboka hvor han hadde blitt gravlagt, men at noen andre var gravlagt der nå. Vi fikk ett kart over gravplassen, og dro tilbake.

Vi fant stedet.
Ca midt mellom to gravplasser skal han ligge.
Mammas onkel Ragnvald.
–